Ad astra per aspera..

Når vi går hånd i hånd ute, og vi smiler selv om det sannsynligvis er fryktelig kaldt, så lurer jeg på om en eller annen noen gang kikker på oss og tenker at “Han fyren der må være skikkelig heldig..” eller “Hun skulle jeg gjerne likt å være for en dag..” Noen ganger later jeg som om de gjør det, og så tenker jeg at ja, alle burde visst hvordan det er å være akkurat oss.

Det er noe med kaffekoppen. Kaffekoppen som var varm mens han var her, men som nå har blitt kald ettersom som timene har passert. Han glemte å drikke resten før han dro, så det som var et tynt lag med skum har størknet på teskjeen. Jeg pleide ikke å like kaffe, men nå er lukten av kaffe noe av det koseligste i løpet av dagen. Den forteller at han har vært her, og innimellom henger duften igjen på rommet mitt. Jeg pleide å ha en t-skjorte med samme effekten, men tiden har nådeløst endret den til det ubrukelige.

Dyna er dratt opp til skuldrene mine nu. Aller helst skulle jeg sovet for lenge siden, men jeg ligger og hører på Dido som synger at “I won’t sleep until you’re resting here with me..”. Jeg har nettopp fått nattamelding på tysk, og hodet begynner å bli latterlig tungt. Kaffekoppen står stille på bordet ved siden av meg, og det er vanskelig å tenke. Vanskelig å ikke føle meg liten. Snart kommer jeg til å legge meg med det i tankene at på denne tiden i morgen ligger han ved siden av meg og sover, og at på denne tiden for tre år siden ble min første kjærlighet tatt av døden..

Kveldsmelankoli og påbegynt øreverk. Jeg hører Robin Trower synge om en mørk himmel og kjølig vind, mens jeg omsider har blitt forlatt for kvelden. Etter en dag med høyt arbeidsnivå, og mye på hjertet, begynner endelig roen å senke seg.

Trower fortsetter med å fortelle at han følger ørnen og ikke duen, og jeg tenker på det som har vært. Det slo meg idag: Jeg savner ikke de gamle vennene mine, men i tilfeldige øyeblikk savner jeg tiden vi hadde sammen den gangen. Den gangen følelsen av tilhørighet var den vanskeligste i verden å oppnå, og usanne rykter var det vanskeligste å bli kvitt.

Jeg har endelig klart å gjenvinne den komplette tilhørighetsfølelsen, med helt nye mennesker, på et helt nytt sted. Det er lenge siden sist, og det har vært en til tider krevende prosess, men livet ser ut til å ha tatt et stort skritt videre fra der jeg engang befant meg.

“Hardly daring to breathe, a new life you perceive
You try hard not to break the spell
While at once it seems both, so far and yet so close
If you reach out to touch, it will be gone..”

Winampen spiller Blackfield og Andromeda på fullt, og imens har jeg bestemt meg for å gjøre mye utav dagen min. Snart vil klokka vise at jeg har dårlig tid, men det er pent vær ute, og jeg kommer til å føle at alt ordner seg likevel. Det er på tide å gi meg selv et dytt, for om man ønsker å fly kommer man ingen vei hvis man ikke vil lette fra bakken.

Just keep swimming, just keep swimming.

“..So afraid of rejection, we hide inside ourselves. Acting like strangers to avoid the pain..”

Vi kjører aldri tur lenger hun og jeg. Bilen som engang fraktet oss nærmere drømmene våre og den glødende horisonten er trygt parkert i garasjen, og hjulene som engang var varme og våte etter lange utflukter i høstregnet har blitt tørre og kalde. Så der står den, som et symbol på noe uoppnåelig, vel uvitende om at jeg fremdeles er på tur i ulendt terreng og sårt trenger skyss hjem.

Hun er borte nå. Hun har stagnert i en bestemt stilling hvor øynene hennes ikke klarer løsrive seg fra det hun ser, ørene hører ikke, sansene er bedøvet. Jeg sitter stille og følger med på henne, men klarer ikke finne ut hvor hun befinner seg. Et velkjent ansikt sitter ved siden av, men i sin trygghet om at han har henne, har han gitt opp å lete.

Jeg hører på Riverside og biter istykker neglene mine, mens jeg funderer på hvem jeg er. Jeg funderer på hvor trygghetsfølelsen har blitt av, og på hvorfor det føles ut som om jeg lyver til min egen familie (når jeg som oftest ikke sier noe som helst). Alle meningene, alle hendelsene, og alt jeg ser hver dag har knyttet seg i magen på meg. Forsvarsmodusen er konstant og aggresjonen ulmer rett under overflaten. Jeg ser på henne, jeg ser på han, og jeg vet at jeg egentlig ikke er sint. Men jeg er en kombinasjon av noe som kun vil ut på den måten.

Derimot holder noen andre sider ved meg på å vokse opp til å bli noe konstruktivt og riktig. Med små skritt overvinner jeg ulogiske redsler som har vært store hindre for meg, og de gangene jeg føler meg fristet til å ta fatt på tilbakeveien har jeg en som står klar og fortsetter å dytte meg i ryggen. Jeg er ikke flink til å vise takknemlighet, men jeg øver stadig, og vet med meg selv at jeg virkelig føler det.