Ad astra per aspera..

Noen ganger lurer jeg på om han kan merke det. Når hjertet mitt kryper helt opp i halsen, og pulsen slår som en hammer. De gangene det dunker i hodet, og temperaturen stiger bare ved å tenke en feil tanke. De øyeblikkene jeg helst vil forsøke å lyve, men ender opp med å ikke si så mye i det hele tatt. Eller om han kan merke uroen bak den endeløse ordstrømmen som stadig prøver å bryte stillheten. Men mest av alt lurer jeg på om han føler det de gangene jeg har det best, for det er de øyeblikkene som er viktigst.

Et glass vann og et knekkebrød. Våt i håret og tørr i øynene. Pågangsmot. Jeg er trøtt, men målbevisst og klar for å møte dagen. Forhåpentligvis blir dette det siste eventyret denne uka, og dagen som jevner ut nedoverbakken som stadig har blitt brattere. Skulle det gå feil kan jeg i alle fall si at jeg virkelig har prøvd.

Det er noe som mangler her, som duften av kaffekoppen hans, eller den nyvaskede t-skjorta.

Det er merkelig hvordan følelsen av å være nummen som oftest kommer etter en eksplosjon av følelser. Hodet synker inn i en tilstand som kan minne om ved et flatt batteri, og kroppen går på et siste nødbluss. Man er rett og slett brukt opp for en liten stund. Jeg er brukt opp, egentlig for lenge siden, men det er det ytterst få som vet. For man kan liksom ikke bare si sånne ting, og langt mindre leve det ut. Snille piker går stille i dørene, i hvert fall når det virkelig smeller.

Tenk deg: Du gleder deg som en unge før julaften til å begynne på skolen igjen, og har savnet klassen din hele sommerferien. Scenarioet er skolens kantine og du står foran en klasseliste som navnet ditt ikke står på, og en studierektor som sier du ikke har noen plass der.

Første reaksjon, krampegråt. Fullstendig offentlig, og minst like fullstendig flaut med null ess i ermet eller noen idè om hva som kommer til å skje. “Du kan bli med meg ned på kontoret etter jeg er ferdig med å dele inn klassene” sier Torbjørnsen som er en mann i tidlig sekstiårene, med et så rolig tonefall at man skulle tro han hadde forberedt seg allerede. Hendene mine skjelver og øynene er nesten like røde som toppen jeg har på meg, panikken er et faktum. Minuttene går, min tidligere kontaktlærer kommer forbi og klarer å overbevise meg om at det her kommer til å gå fint, det går flere minutter. Uttalige elever tråkker meg nesten ned på vei til de nye klasserommene sine, og til slutt kommer Torbjørnsen tilbake med ei jente ved navn Lucia på slep. “Kom så skal vi ringe inntakskontoret og ordne plass til deg..”

Så blir jeg plassert på ventebenken utenfor Torbjørnsens kontor mens han oppdager at Lucia faktisk ikke har akseptert skoleplassen sin etter andre inntak, og at flere andre mer eller mindre intellektuelle jentevesner har gjort det samme. Det blir min tur etterhvert og jeg må skrive på lapper, og forklare alt flere ganger. Torbjørnsen nikker og smiler. “Du har i alle fall ikke gjort noenting feil, dette er jo sløvt av fylkeskommunen..” Når vi kommer frem til at det er lærlingplass jeg egentlig har mest lyst på blir jeg sendt inn til rektor som ringer formidlingssentralen både i Vestfold og Buskerud, bare for å bli møtt av en stemme som sier at samtlige ansvarlige omtrent har gått i dekning på denne helvetes første skoledagen. Jeg går inn til Torbjørnsen igjen som sier at jeg har rett til skoleplass, og at Buskerud fylke blir nødt til å kjøpe en plass på skolen til meg om de ikke kan gi meg lærlingjobb. Han ringer inntakskontoret, men lederen er bortreist, og nestlederen opptatt. Ut på ventebenken igjen.

Tilfeldige bekjente tusler forbi. Torbjørnsen tusler rundt, gliser, og prøver å få meg til å føle meg bedre. Humøret er labert og tankene i tusentall. Hvor mye er klokka? Hvor lenge må jeg vente før nestlederen ringer opp igjen? Hva om jeg ikke får gå på skole i år? Hva i all verden skal jeg si til mamma? Hva driver klassen min med akkurat nå? Hvem er de nye navnene? Tiden går, og klokka rekker å bli ca halv tolv før damen ringer. Hjertebank og klamme hender. “Hei! Jeg har plass til deg her i Buskerud, så å kjøpe plass på Sande til deg lar seg ikke gjøre. Det er ledig i Kongsberg, Ål, og *ettellerannetpisstedjegikkehusker*” Ja, men da får jeg begynne i Kongsberg da, sier jeg til damen. “Ok, men da møter du her klokka åtte i morgen tidlig! Ha det fint!”

På dataskjermen til damen står det at jeg har søkt VKII Almennfaglig påbygning, noe Torbjørnsen forteller meg med den vante rolige stemmen da jeg nesten begynner å grine igjen. Jeg var ikke klar over det. Jeg trodde 3MK og almennfaglig påbygn. var det samme, og ingen har fortalt meg noe annet. Han ber meg sjekke kvitteringen og sier han kan overbooke om hun tar feil, for han forstår hvor fortvilet jeg er og synes det er mest gunstig å fullføre på den skolen jeg har gått på de siste to årene. Med tunge skritt går jeg ut døra, og får luftet all misnøye for Jørgen før jeg setter meg på bussen.

Å være så sint at man skjelver er ikke behagelig. Og med en stappfull buss og gråten i halsen ble verden straks ulevelig. To av jentene jeg gikk i klasse med satt bak meg, og i håp om at det ville distrahere bort noe av fortvilelsen skravlet jeg masse med dem på veien hjem. Varme kinn og optimisme, for det står jo 3MK på søknaden!

Nå har jeg vært hjemme i snart tre timer, og nei, det står fremdeles ikke 3MK på søknaden min. Jeg er sint, lei meg, og skuffet. Og Tinius Olsens Skole burde være jævla bra, for å si det sånn.