Ad astra per aspera..

“..So afraid of rejection, we hide inside ourselves. Acting like strangers to avoid the pain..”

Vi kjører aldri tur lenger hun og jeg. Bilen som engang fraktet oss nærmere drømmene våre og den glødende horisonten er trygt parkert i garasjen, og hjulene som engang var varme og våte etter lange utflukter i høstregnet har blitt tørre og kalde. Så der står den, som et symbol på noe uoppnåelig, vel uvitende om at jeg fremdeles er på tur i ulendt terreng og sårt trenger skyss hjem.

Hun er borte nå. Hun har stagnert i en bestemt stilling hvor øynene hennes ikke klarer løsrive seg fra det hun ser, ørene hører ikke, sansene er bedøvet. Jeg sitter stille og følger med på henne, men klarer ikke finne ut hvor hun befinner seg. Et velkjent ansikt sitter ved siden av, men i sin trygghet om at han har henne, har han gitt opp å lete.

Jeg hører på Riverside og biter istykker neglene mine, mens jeg funderer på hvem jeg er. Jeg funderer på hvor trygghetsfølelsen har blitt av, og på hvorfor det føles ut som om jeg lyver til min egen familie (når jeg som oftest ikke sier noe som helst). Alle meningene, alle hendelsene, og alt jeg ser hver dag har knyttet seg i magen på meg. Forsvarsmodusen er konstant og aggresjonen ulmer rett under overflaten. Jeg ser på henne, jeg ser på han, og jeg vet at jeg egentlig ikke er sint. Men jeg er en kombinasjon av noe som kun vil ut på den måten.

Derimot holder noen andre sider ved meg på å vokse opp til å bli noe konstruktivt og riktig. Med små skritt overvinner jeg ulogiske redsler som har vært store hindre for meg, og de gangene jeg føler meg fristet til å ta fatt på tilbakeveien har jeg en som står klar og fortsetter å dytte meg i ryggen. Jeg er ikke flink til å vise takknemlighet, men jeg øver stadig, og vet med meg selv at jeg virkelig føler det.