Ad astra per aspera..

Når vi går hånd i hånd ute, og vi smiler selv om det sannsynligvis er fryktelig kaldt, så lurer jeg på om en eller annen noen gang kikker på oss og tenker at “Han fyren der må være skikkelig heldig..” eller “Hun skulle jeg gjerne likt å være for en dag..” Noen ganger later jeg som om de gjør det, og så tenker jeg at ja, alle burde visst hvordan det er å være akkurat oss.

Det er noe med kaffekoppen. Kaffekoppen som var varm mens han var her, men som nå har blitt kald ettersom som timene har passert. Han glemte å drikke resten før han dro, så det som var et tynt lag med skum har størknet på teskjeen. Jeg pleide ikke å like kaffe, men nå er lukten av kaffe noe av det koseligste i løpet av dagen. Den forteller at han har vært her, og innimellom henger duften igjen på rommet mitt. Jeg pleide å ha en t-skjorte med samme effekten, men tiden har nådeløst endret den til det ubrukelige.

Dyna er dratt opp til skuldrene mine nu. Aller helst skulle jeg sovet for lenge siden, men jeg ligger og hører på Dido som synger at “I won’t sleep until you’re resting here with me..”. Jeg har nettopp fått nattamelding på tysk, og hodet begynner å bli latterlig tungt. Kaffekoppen står stille på bordet ved siden av meg, og det er vanskelig å tenke. Vanskelig å ikke føle meg liten. Snart kommer jeg til å legge meg med det i tankene at på denne tiden i morgen ligger han ved siden av meg og sover, og at på denne tiden for tre år siden ble min første kjærlighet tatt av døden..